Omo-dalen, og stammefolkene

Som nevnt i tidligere blogg møtte Jan og jeg to gutter i Addis Abeba, som opprinnelig kom fra Omo-dalen. Der bor det 15 forskjellige stammer. Bodo, som er hjemme i dalen i midten av desember, sa at han kunne ordne et opplegg for meg der. Han har ordnet med sjåfør, og hans skal være min guide i 5 dager. På mandag tok jeg fly fra Gondor, via Addis Abeba til Arba Minch. Her hadde Bodo ordnet med hotell, og etter én overnatting her, kjører vi 240 kilometer til hans hjemsted, Turmi. På vei dit er noe av det første som slår meg hvor mye grønnere og frodig det er her, sammenlignet med nordpå. I dette området har det imidlertid flere år på rad vært tørke, og avlingene ble ødelagt. I år har det regnet normal, og det er grønt nå, men om en måned vil det være tørt igjen.

Langs veien er det masse budskap som okkuperer veien, så sjåføren må kjøre ut av veien for å passere dyra (kveg og geiter). Nordpå var det mye mindre flokker, rundt 5-6 dyr, og de gikk i veikanten, mens her er det mye større flokker, fra 20, opp til 50-60 dyr. Det er også veldig mange flokker. De forlater landsbyen om morgenen for å finne beite, og så kommer de tilbake til landsbyen på kvelden. I tørketiden kan de gå mange dager for å finne beite. 

Kuene gir lite melk (1,5 liter om dagen), så melk er en eksklusiv drikke her. Bare ved sjeldne anledninger slaktes kveg eller geiter for å spise kjøttet. Dyra er som penger i banken. Det er verdier man har, og som kan utløses når det er nødvendig. Her jeg er, hos Hammer-stammen, har de stort sett dyr, og de dyrker lite mat, så når man vil ha kornvarer, bytter man kveg eller geiter mot korn. Dyra er også helt avgjørende når sønner og døtre skal gifte seg. Da er det sønnens foreldre som må bidra med et vist antall dyr til svigerdatterens foreldre. Her er prinsippet om medgift omvendt av hva det er i India.

Jeg skal besøke noen av stammene. Stammene har det til felles at de lever på den tradisjonelle måten, men de er forskjellig i levemåte og språk. De har distinkte språk, så de må snakke arameisk for å kunne kommunisere med hverandre. Stammene har hvert sitt område, med flere landsbyer spredt omkring. Den første vi besøker er Dashanech-stammen. De holder til ved Omo-elven, og disse skiller seg ut ved at de ikke har tradisjonelle hytter av trestokker og halmtak, som de andre stammene, men hyttene er bygget av blikkplater. Denne stammen er nomader, så de flytter rundt omkring. Her maler damene korn, som skal bli til grøt eller brød.

Her er det cirka 20 andre turister, og hvis vi vil ta bilde av de innfødte, må vi betale 2 kroner til hver person. De fleste innfødte vil gjerne tjene noen Birr, så det er mange som henger etter oss, og vil bli fotografert.  Det er ikke særlig behagelig å må avvise de fleste. Måten de kler seg på er ikke gjort for turistene. Det er slik de kler seg til daglig.

Karo-stammen holder også til ved Omo-elven, lengre nord enn Dashanech-stammen. Her bor de i de tradisjonelle hyttene, laget av trestokker som vegger, og halmtak. Hyttene består av to etasjer. På toppen lagrer de sengetøy, utsyr og mat, og de holder til i første etasje.

Da vi møtte gutta i Addis Abeba, fortalte de om et spesielt overgangsrituale, fra gutt til mann. Manndomsprøven består i at gutten skal hoppe på ryggene til et vist antall okser som står oppstilt. Bodo sier at i en av landsbyene til Hammer-klanen skal det foregå en slik ”bull jumping”, eller ”okse-hopping”. Landsbyen ligger ganske avsides. Det er et godt stykke å kjøre dit, og når bilen stopper får vi beskjed om at nå skal vi gå til landsbyen. Vi går og går, og det tar en time før vi er framme. 

Jeg vil estimere at det er cirka 200 mennesker her, begge kjønn, og i alle aldre. Også her er de tradisjonelt kledd, men grupper skiller seg ut ved at de har forskjellig fasong på håret. Hver familie har sin hårfasong, så de som kjenner stilen kan lett identifisere hvilken familie de kommer fra. Familiene sitter i hovedsak i egne grupper. Hårfrisyren innen familien er også forskjellig, og markerer hvem som er pike og kvinne, gutt og mann, og om man er gravid eller ikke. Forskjellige smykker viser om man er kone nummer én, to, tre....

Både folk og okser har kommet fra forskjellige landsbyer i området. Utenfor selve landsbyen holder de på å trøtte ut oksene slik at de bli såpass slitne at det er mulig å kontrollere dem. Etter hvert blir noen av oksene såpass slitne at noen av mennene greier å holde dem i ro, og det blir dannet en rekke med cirka 10 okser. Gutten løper naken frem og tilbake over oksenes rygg flere ganger. Nå er gutten blitt mann, og kan gifte seg.

En del av ritualet for å bli et par, er at mannen slår kvinnen på ryggen med en kvist (som er tynn og ribbet fra blader). Jeg ser at det skjer, men jeg synes ikke noe om denne skikken (og tar ikke bilde av det). På bildet ser dere at kvinnene har store arr på ryggen. Myndighetene her forbudt denne skikken, men tradisjon trumfer loven. Bodo sier at jentene kan nekte å bli slått, men det er få (ingen?) som nekter.

Blant stammene praktiseres flerkoneri. Jeg hørte om ett tilfelle der kone nummer én, ønsket at mannen skulle ta seg en kone nummer 2, slik at det ble flere til å dele på det harde arbeidet kvinnene utfører. Den første konen er det helt og fult foreldre som bestemmer hvem som er den utkårede. Kone nummer én har ansvaret for mannens foreldre. Mens kone nummer 2, 3…. kan gutten selv bestemme.

I dag skal jeg besøke Bodos landsby. Vi rusler rundt, og her slipper jeg å betale for å ta bilder. Her er Bodos niese utenfor hytten til hans familie. 

Vi går inn i hytten, og inne er hans yngste søster og niesen. 

Søsteren (12 år) koker kaffe til oss. Her bruker de ikke kaffebønnene, men skallet som dekker kaffebønnene. Det smaker ikke kaffe, men (god) te. Her er ingen elektrisitet eller innlagt vann. De lager mat, og koker kaffe på åpen ild, og de må hente vann et stykke unna. Sitt fornødende gjør de i naturen utenfor landsbyen. Mer omfattende hygiene gjøres i elven. Tannstell gjøres ved hjelp av en liten pinne som de fliser opp i enden. 

Det er veldig spesielt å oppleve en slik enkel måte å leve på, og jeg får en dyp respekt for den måten disse stammene forvalter jordens ressurser.

Mitt opphold blant stammene nærmer seg slutten. Jeg regnet med at møtet med Bodos landsby, og hans søster og niese, ville være det siste høydepunktet på denne reisen. Men nei, på kvelden før jeg skulle dra til Arba Minch, for å ta flyet til Addis Abeba, og videre til hjem, kommer Bodo og spør om jeg vil bli med på landsbyfest? Selvfølgelig vil jeg det. Sammen men en tysker og en brite (begge fastboende), og øvrige lokale folk, fyller vi en firehjulstrekker, og kjører til Bodos landsby. Foranledningen til denne festen er en gutt og en jente, som hadde vært sammen lenge, men som hadde fått barn litt utenfor reglene, og var blitt ”utstøtt”. Familien vill nå inkludere dem i familien, og det blir feiret. Vi kommer til landsbyen, og i og med at det ikke finnes elektrisitet, er det helt mørkt. En halvmåne lyser litt opp, slik at man ser konturene av menneskene, hyttene og geitene. Vi sitter ute på stråmatter og geiteskinn. De har slaktet en geit som grilles. Det er tenåringsgutter som står for grillingen.

I bilen hadde vi med masse øl, mens min tyske venn og jeg drikker etiopisk rødvin (jeg har drukket mye av den lokale rødvinen, den er billig og god).

Det grillede kjøttet blir skjært opp, og vi spiser det med fingrene, uten noe tilbehør. Det er ikke det møreste kjøttet jeg har spis, men noe av det mest smakfulle. Under grillingen er kjøttet ikke krydret. Det er heller ikke brukt salt. Det er naturen selv som har krydret kjøttet, ved at geitene spiser det de finner og liker i naturen.

Jeg har snakket med europeere og nordamerikanere som bor her, eller oppholder seg over lengre tidsrom, og det er ulike oppfatninger om denne tradisjonelle livsstilen er bra eller dårlig. Jeg vet ikke hva fagfolk mener. Jeg vet ikke. Dette er min subjektive historie, og det har vært en helt spesiell opplevelse å oppleve disse stammefolkene på nært hold, og spesielt Hammer-stammen. Jeg er Bodo meget takknemlig for å ha gitt meg denne muligheten til å møte stammefolkene.

Både dette, og tidligere blogg-innslag, er i hovedsak positive. Så har jeg ikke hatt negative opplevelser i Etiopia? Selvsagt har jeg det, men det er ikke tema for denne bloggen. Jeg sitter nå i Addis Abeba og skriver dette innslaget, og rundt midnatt reiser jeg tilbake til Norge.

Gondor

Gondor var hovedstaden i et dynasti som varte fra 1632, og 150 år framover. Hver keiser bygde sine egne slott innenfor disse slottsmurene. På dette tidspunktet bodde det cirka 70 000 mennesker her. Guiden forteller blant annet om Johannes, som regjerte i 15 år fra 1667. De som regjerte før han, påla hele befolkningen å betale skatt. Også de fattige måtte betale skatt. Johannes fjernet skatten fra de fattige, så det var bare de rike som måtte betale skatt. Johannes sørget også for dyrs rettigheter. Det var for eksempel forbudt å holde dyr som skulle til markedet etter bena, opp-ned.

 

For oss er det overraskende at det finnes en såpass utviklet bebyggelse i Afrika på dette tidspunktet. Vi synes at den historien vi har fått om Afrika dreier seg mye om de hvites opplevelse og vurdering av Afrika.

Når vi kjører rundt i byen med vår guide, så peker han på et hus, og sier at dette er den regionale høyesterett. Bak denne bygningen ligger kontorene til advokater. Utenfor ett av disse ”kontorboksene”, sitter det en advokat, en av seniorene i Gondor. Vi stopper og Jan slår av en prat med han. Senioren har vært med som advokat siden noen år etter at Haile Sealsse introduserte skriftlige lover rett før andre verdenskrig. Før den tid fantes det ikke skriftlige lover i landet. En artig diskusjon fant sted når Jan (som er advokat) opplyste at vi i Norge fikk skriftlige lover for mer enn tusen år tilbake. Senioren opplyste videre at Etiopias lover er basert på Code Civil, importert av franske byråkrater. Som bildene av kontorboksene viser, er det langt fra advokatkontorene på Aker Brygge, til Gondor i Etiopia.

Vi hadde planer om å reise sammen sør-over, til Omo-dalen, men Jan skal reise tilbake til Norge den 17., så det blir for kort tid for han å reise til Omo-dalen. Jan reiser til Bahir Dar for blant annet å se den Blå Nilen, mens Asbjørn reiser til Omo-dalen, og vil bli guidet av Bodo, som vi møtte i Addis Abeba.

Så her skilles våre veier. Vi har hatt veldig spennende, flotte og interessante opplevelser, og det har vært veldig nyttig og hyggelig å reise sammen. Asbjørn vil fortsette å skrive innlegg på denne bloggen.

Etiopisk landsbygd

Lalibela

I følge Lonely Planet er Lalibela ranket som nummer 1, på steder å besøke i Etiopia, og vi tok fly dit på tirsdag (8.12). Det spesielle med Lalibela er at det var et kristent dynasti her fra 1150 til 1250, og var da hovedstaden i det som da var Etiopia. De som styrte ville at stedet skulle være en ”kopi” av Jerusalem, så her heter steder blant annet Oljeberget og Golgata. Det ble bygget i alt 12 kirker, og for å kunne beskytte seg fra angrep fra muslimene, ble kirkene med enkle redskap hugget inn i fjellet. Mellom disse kirkene ble det også hygget ut ”kanaler” som man kan gå mellom kirkene. Da vi kom til en av kirkene var det gudstjeneste med meget vakker korsang. Den flotteste kirken er St. Georgs kirke (se bilde). I vår planlegging av reisen til Etiopia ble vi kjent med at det er mange gamle kirker nord i Etiopia, men vi var ikke klar over at det var så spesielt, på linje med andre severdigheter som blant annet Petra i Jordan. Hadde Lalibela vært mer kjent, og lettere tilgjengelig, hadde det vært mye mer turister her enn det er nå.  

På tur med TEFSA

Da vi reiste til Etiopia var det en artikkel i bladet til flyselskapet (Ethiopian) med omtale av en turoperatør med navn TEFSA. Ideen til operatøren er å utvikle turisme som bidrar til, og utvikler lokalsamfunn. Inntekten fra turismen skal tilfalle lokalsamfunnene, og de som deltar på turene skal komme i kontakt med, og få et inntrykk av hvordan lokalbefolkningen på landsbygda nord i Etiopia lever. Vi oppsøker kontoret til TEFSA i Addis Abeba, og de legger legger opp til en 5 dagers tur for oss, der reisen til Lalibela er inkludert. I tillegg er det 3 alternative gå-turer, en lett, en middels og en krevende tur. Vi velger den lette turen som betyr én dag med 3 timers gange, dag to med 7 timers gange og dag 3 med 1,5 times gange, og det er noe småkupert med lite stigninger. I programmet står det blant annet: ”2 nights at community guest house with bed (…) and a donkey to your luggage”.

Vi ble hentet i Lalibela, og en 3 times kjøretur der vi skulle starte gå-turen. Vi er nå meget langt ute på landsbygda, og her kom eselet som skulle bære våre 2 kofferter. Så starter vi å gå. Høyden er 2 850 meter. Selv om det ikke er store stigninger, er turen imidlertid noe anstrengende fordi det regner, og det blir gjørmete og glatt. Mange steder er veien belagt med ganske store stener som gjør det vanskelig å gå. 

Etter 3 timer ankommer vil campen vi skal overnatte på. Her er det en fantastisk utsikt, som minner om Grand Canyon.

Her er de som stelte for oss på den første campen.

De som bor på landsbygda i denne delen av Etiopia bor i enkle stråhytter eller i mer ”moderne” hus med blikktak. De har ikke innlagt strøm eller vann.

Det er meningen at vi skal få oppleve hvordan det er å bo som lokalbefolkningen. I hytten der vi skal bo er det en seng, men vi kan ikke slå på noe lys og det er heller ingen vask eller dusj. Det er et noe ulekkert utedo. Vi har jo mange gagner sett på TV at folk, blant annet i Afrika bor så enkelt, men det er noe eget å oppleve det. Store deler av jordens befolkning har ikke tilgang til strøm, innlagt vann, radio, TV og internett.

Selv om vi er midt i Afrika, blir det kalt, særlig om kveldene, fordi vi er høyt oppe. Særlig Jan fryser. For å gi oss varme tenner de bål i en av hyttene.

Dag 2 går vi 6,5 timer, inkludert lunsjpause, og vi treffer lokalbefolkningen på vandring med sin budskap. 

Her gjøres alt jordbruksarbeid manuelt. Vi har ikke sett en eneste traktor. Åkrene pløyes ved hjelp av okser. Kornet kappes ved hjelp av sigd. Her ville introduksjon av ljå vært et stort framskritt. Treskingen skjer ved at kyr først tråkker på kornet, så treskes det manuelt for å skille klinten fra hveten.

Vi ser mange av damene bærer på gule plastkanner. De rommer 30 liter, og det er spesielle steder de henter vann.

Denne delen av Etiopia har det siste året hatt problemer med tørke og økende varme, som har skapt problemer med avlingene. Vi er her i tørketiden, når avlingene (kornet) skal høstes, og det er da i tillegg et problem at det regner. Det ligger an til en stor katastrofe, der FN har beregnet at cirka 15 millioner mennesker kommer til å bli avhengig av matforsyninger utenfra. Hvis dette er resultat av klimaendringer er det dypt tragisk at folk som ikke belaster kloden med høyt forbruk, og ikke forurenser blir rammet. I Gondor treffer vi en nederlandsk dame som jobber på jordbruksuniversitet i Vaagningen, og hun er spesialist på balansert utvikling. Hun mener at regjeringen i Etiopia har ambisjoner om selv å takle problemet, men vil nok trolig være avhengig av noe hjelp utenfra.

Neste destinasjon er Gondor. Vi blir hentet av en minibuss, og det er en 300 kilometers kjøretur. Det er overveiende gode veier, som kineserne har bygget, men den etiopiske regjeringen har bekostet veibyggingen. Langs hele veien går folk, og fe (kyr, esler, sauer og geiter). Det er lite trafikk, og de kjøredoningene vi ser er lastebiler og minibusser, og noen pick-uper. Vi ser ingen privatbiler.

Som nevnt er det TEFSA som har lagt opp denne turen, og de har gjort en veldig god jobb. Vi er blitt plukket opp av sjåfører og guider på avtalt sted til riktig tidspunkt, og det har vært kunnskapsrike og meget ivaretakende guider.

Addis Abeba

Jan og jeg ankom Addis Abeba på lørdag (5. desember). Kort noen fakta om Etiopia: 96 millioner innbyggere. Flateinnholdet er tre ganger større enn Norge. Det er et av de fattigste landene i verden, med BNP per innbygger på 11 000 kroner i året. Har hatt god økonomisk vekst de siste årene, årlig cirka 10 prosent. Hovedstad er Addis Abeba, med cirka 4 millioner innbyggere. En svært kaotisk by.

Jan og jeg rusler rundt, og setter oss ned på en fortauskafe. En kopp kaffe koster 4 kroner, og en kopp te 2 kroner. Det kommer to lokale gutter og spør Jan om de kan sette seg ned ved nabobordet, og han sier selvsagt ja. For å gjøre en lengre historie kort, så tilbyr guttene, Teddy og Bodo, å guide oss rundt i Addis. To meget sympatiske karer, der førstnevnte studerer for å bli sivilingeniør, og sistnevnte studerer reiseliv.

Jan har en spesiell historie da han for mabge år siden arbeidet sammen med en nordmann som hadde vært stabssjef for den etiopiske marinen. På dette tidspunktet var Haile Selassie keiser, og når han gikk i kirken, måtte alle ledende offiserer være med. Vår mann var med på en gudstjeneste i en spesiell kirke, og Jan vil gjerne se kirken. Kirken ligger på Entono-toppen, og etter en tur der vi både går, bruker lokale busser og minibusser, kommer vi til toppen, og Entoto Maryam Church. Dette er den eldste kriken i Addis (1881). Jans historie er jo interessant i seg selv, men det blir jo veldig spesielt for Jan å være utenfor denne kirken (kirken var lukket, så vi kom ikke inn).

Vi inviterer Teddy og Bodo på lunsj, og de tar oss til et sted som serverer tradisjonell etiopisk mat. Et koselig sted, og vi starter med å drikke lokalt øl, som er meget godt. Så får vi den tradisjonelle maten, injera, som er en svampete lefse laget av en kornsort som heter teff. I tillegg er det diverse kjøtt og sauser, og man bruker lefsen til å spise med. Mat til 4 personer og 8 flasker øl: 100 norske kroner. 

Under lunsjen snakker Jan og jeg om våre reiseplaner, og sier at etter vi har vært nordover planlegger vi å reise sørover, til Omo-dalen. Bodo spør når vi tenker å reise, og vi nevner aktuelle datoer. Så sier han at han har fri fra studiene i to uker, og han skal reise hjem da. Hvis vi kommer dit da kan han reise rundt med oss og besøke sin familie i flere av stammene der, blant annet til stammer/steder der ikke turistene reiser. Dette er jo en helt utrolig invitasjon, så vi sier at det er umulig å avslå et slikt tilbud. 

På veien til hotellet sier gutta at de vil gjerne treffe oss også i morgen (søndag). Vi treffer dem da, og de tar oss med til Piazza, som er den gamle bydelen. Vi spiser lunsj på Addis´ eldste hotell, er på Nasjonalmuseet, og de tar oss med et sted der det er tradisjonell musikk og dans. Her drikker vi rødvin fra Etiopia (hvor mange nordmenn har gjort det?), og honningvin (flaskene med det gule i). Ganske god rødvin, mens honningvinen var noe spesiell.

Vi har fått en veldig bra start på denne turen. Det har vært en helt spesiell opplevelse å snakke med, og bli tatt rundt av disse lokale guttene.

I morgen flyr vi nordover, til Lalibela, og her har vi lagt opp til det vi tror blir en veldig spesiell og interessant reise.